Jeg fikk en pang start i VBUR, bokstavelig talt.
Samme dag vi avholdt vårt første styremøte klarte jeg å knekke ankelen etter en joggetur. Jeg klarte å stille på møtet, men forstod samme kveld at det var litt absurd og jeg må ha fått hjelp av smertestillende adrenalin for makan til vondt jeg fikk på natten. Jeg ville ikke klart å stille i samme møtet dagen etter bruddet!
Jeg har virkelig fått kjenne på ordet bevegelseshemmet i sommer, der jeg har sittet med foten høyt på terrassen min. Jeg har ikke kunnet bade, ikke kunnet være med ut med båt og jeg har opplevd å være engstelig når jeg skulle gjøre ting. Noe så enkelt som å gå i butikken ble helt håpløst for meg. Trappene likeså. Eller å gå tur i skogen, det er jo nesten umulig med krykker!
Jeg er tilbake nå, gipsen ble tatt for en uke siden. Og jeg syns fortsatt det har vært en litt kjip sommer, men jeg er en erfaring rikere. Jeg må innrømme jeg aldri ville tenkt at det å ha brukket noe skulle være så dumt. Jeg har fått mye større forståelse for hva det vil si å være bevegelseshemmet.